Trysilrittet

https://www.facebook.com/trysilrittet/videos/1019484361420757/

Photos from Sentrum Sport Trysil AS's post

Nå kommer sommeren!! ..og da er det tid for løpesko. Kom innom for å se vår skoavdeling med et bredt utvalg i løpesko til både asfalt, grus og terreng. Du finner også mange modeller av tursko, fjellsko og fotballsko hos oss. Velkommen!

Sentrum Sport Trysil AS's cover photo

Timeline Photos

Vinteren skal ut...

@espenaso on Instagram: “Dett var dett. Je er tydelig for dårlig for elitestart, så måtte klare meg med startnummer 3114 i dag. Nummer 49 i mål, fornøyd! Hardt…”

Vi gratulerer 👏🏼👏🏼👏🏼 https://www.facebook.com/permalink.php?story_fbid=10156722142710534&id=777585533&substory_index=0

Timeline Photos

Har igjen ei tredemølle type Abilica Stream TM X, som vi selger for kr 11 900,- veil 17 000,- Første mann til tredemølla 😂😂

Timeline Photos

Vi er klare for våren! Kampanjedager hos Sport 1 ut denne uken! Les vår kampanjeavis her http://L2W.no/vb93

Timeline Photos

Timeline Photos

Swix Star junior, carbonstav med racing stropp. Kun 299,-

Photos from Sentrum Sport Trysil AS's post

Salget fortsetter, fortsatt igjen noen godbiter 👍 Bra utvalg i Redline plus ski både klassisk og skate -50%. Også bra igjen av turski Lillehammer -50%.

Timeline Photos

Vinn skismøring for kr 1000,- Gratis smørehjelp hos oss, onsdag kl 10-14. Swix Bjørn Håkenrud legger festesmøring for deg👍. Hva har du smurt med i påsken og hvor har du gått? Legg inn i kommentarfeltet og du er med i trekning på skismøring verdi kr 1000,-

Timeline Photos

Tore gikk jo også Birken, og gikk inn til en flott tiende plass i klassa. Her er Tore's Birken versjon. Så var det dette fordømte Birkebeinerrennet, Vasaloppets bittelille lillebror. Fire stakkarslige mil over fjellet og en liten utforbakke til slutt. Kanskje på høyde med Lasskjørarrennet, men slett ikke i nærheten av Ljørarennet i storhetstiden. Det holder med noen ungkarer fra Slettås til å holde orden i startområdet, og det sier det meste. At Birken overgår klubbmesterskapet i Slettås IL i omfang er likevel hevet over enhver tvil. For på Slettås kan alle ungkarene både gå og arrangere, mens på Birken har de nok med å være arrangører. Nå kan nok dette ha sammenheng med klientellet de må hanskes med, for om Birken er liten på mange måter, er den stor på køsniking, slåssing, bannskap, blåveiser og fri flyt av testosteron. Når de fremre startfeltene åpnes opp og ski kan legges ut, oppheves alle normer som gjelder ellers i samfunnet. Voksne karer blir som små drittunger som ville fått melding med hjem og nedsatt oppførselskarakter på skolen. Den som kommer seg gjennom denne skisportens svar på fotballens tribuneslagsmål, kan for en kort stund puste ut, men slett ikke føle seg lettet, for det verste gjenstår nemlig. Femti meter lenger fram venter en nær ugjennomtrengelig barriere. Birkebeinerrennet er så ynkelig lite at det ikke har kapasitet til å starte opp motorsaga og felle fem grantrær som snevrer inn løypa til halve bredden. Når eimen av testosteron og adrenalin henger så tung i lufta at selv de mest feminine og stakkarslige gires opp av dosen de får i seg ved hvert åndedrag, sier det seg selv at det blir en smell av dimensjoner når hele denne massen skal presses sammen. Det blir som ei haglskur gjennom ei trangboring, hvor hvert hagl i tillegg er fylt med eksplosiver. Mange tror at de som dør i Birken er eldre, hjertesvake, gubber, som er grå i ansiktet allerede før start og går på sin siste smell i bakkene opp mot Skramstadsætra, men det stemmer så visst ikke. Det er her det skjer, i helvetesporten ved Tingstadjordet. Selv er jeg blant de heldige som har hatt flaks og overlevd i mange år. At jeg falt og fikk skuldra ut av ledd en gang, er knapt noe å nevne. Jeg fikk den på plass, fullførte og døde ikke. Flere birkebeinerlørdager har jeg hatt Husqvarnaen med meg i bilen og vurdert å ta saken i egne hender. Men det vrimler av lite tilstedeværende skiløpere i området, så faren for å treffe noen er stor. Likevel er jeg trygg på at antall tapte menneskeliv ville blitt mindre på sikt med tanke på hvilken dødsfelle det er å ha trærne stående. Hadde det ikke vært for at den stakkarslige Birken ikke lar deltakerne sine parkere ved start, men stapper dem inn på skyttelbusser de siste kilometerne, hadde jeg nok gjort det for lenge siden, men det ser liksom litt dumt ut å komme inn på en trang buss og fekte med ei motorsag. Men det er rart med det, enkelte ganger i livet kan en bli overrasket av euforiske opplevelser som feier bort alle bekymringer. Brått kan verden, som inntil nylig var ei sur gammel kjerring, smile til deg som den skjønneste ungjente. Og det var akkurat det som skjedde for meg helga før Birken og fikk meg til å glemme dødsangsten. Den største lykke i livet flommet over meg søndag 13. mars. Ingen ting kunne ha smakt bedre. Morten gjorde comeback! Og det i selveste Kittillirennet. Det var som om en død bestekompis brått stod foran meg i levende live, som morfin mot uutholdelige smerter, som en ekskjæreste mot kjærlighetssorg. Nå har vel Morten og jeg egentlig aldri vært ekskjærester, kanskje ikke kjærester en gang. Men vi har begge et sterkt kjærlighetsforhold til langrennssporten, slik den var før curlingforeldrene kom og infiserte idretten vår og gjorde den til et produkt av vår tid. Om du trodde noe annet, kan jeg fortelle deg at det er i langrennsmiljøet det har gått lengst. Det er ikke rederarvinger, fotballtalenter eller rosabloggere det kostes og curles mest for. Det er de som får cerapulver og rillejern i dåpsgave, slipemaskin og rulleskimølle til konfirmasjonen, og blir fortalt at far har penger nok og kan ordne opp hvis det blir litt slitsomt å trene så mye som har den glatteste isen å skli fram på. Men nå, med Morten tilbake i full vigør, var det som om idretten vår var født på ny. Den siste uka før Birken ble jeg båret fram på en rosa sky. Til og med bilen min var glinsende blank, komfortabel, støyfri og skinte i rosa valører på den grytidlige ferden til Rena lørdag morgen. Det eneste jeg hadde grublet litt over den siste uka, var hvilket hemmelig triks jeg skulle forsøke å lure konkurrentene med denne gangen. Både lange staver og dostil var liksom sluppet ut av sekken og ville neppe skremme noen. Tankene sveipet innom det oppbrukte knepet med rødklister oppå bakskia. Men dette er dirty triks sin dostil – noe du kan bli mobbet for blant triksere og miksere. Det er det sleipeste og mest forutsigbare av alle lureknep. Og heldigvis gikk jeg i meg selv og innså at dette kan selv ikke jeg nedverdige meg til å ta i bruk. Men så skjønte jeg plutselig hva jeg måtte gjøre. Jeg måtte spare til skjegg, som Sundby og Northug. Dette kunne virkelig bli noe som skremte konkurrentene, særlig de kvinnelige. Jeg var så eitrenes forbannet da det kom fullt i damer og ødela spurten jeg hadde mot Geir Strandbakke om den viktige 92.-plassen i Vasaloppet, at jeg nødig ville bli utsatt for noe slikt igjen. Å få toukersskjegg på fire dager var riktignok en krevende oppgave. Jeg tenkte tilbake på alle livets skippertak. Et av de mer intense utspant seg da jeg skulle kjøre fra Trysil til Trondheim kvelden før en eksamen og hadde planlagt å starte øvinga da jeg kom fram. Dette var egentlig en veldig god plan, med et tre timers nøye kalkulert skippertak over skolebøkene. Men så skulle jeg innom Morten på Kvisla og levere noe han helt oppskriftsmessig hadde glemt i bilen min på forrige tokt. Morten hadde ny fluestang, og med ett stod det klart for meg at alt annet enn å sette av tre timer til kastetrening med det glinsende vidunderet ville være totalt meningsløst. Dermed ble det et kvarters skippertak morgenen etter. Men oppgaven jeg nå hadde foran meg var langt verre. Det var som å øve i ett sekund til en sekstimers eksamen. Jeg jobbet intenst, og som ved et mirakel greide jeg å oppnå tidagerslengde, noe jeg ga meg selv en svak femmer for. Jeg var fornøyd og følte meg klar for skremming. Forresten var det en ting til jeg grublet litt over der oppe blant de rosa skyene, og det var om jeg skulle nedverdige meg til å smøre feste, slik taperne som ikke vil følge trenden gjør. Å følge alle trender er viktig for meg, men det var noe som trigget meg mer med å stake Birken: Jeg kunne bli den første fra Engerneset som gikk over fjellet fra Rena til Lillehammer uten feste! Fra før var jeg første engernesing som hadde staket Trysil skimaraton, Vasaloppet og Kittillirennet. Nansen var den første som gikk med feste over Grønland. Jeg bare nevner det. Men bak meg på startstreken hadde jeg flere seige sambygdinger med Birken som årets store mål. Eller i alle fall et par, hvorav én med et syltynt håp om merke. Eller kanskje egentlig ingen med særlig håp om noe som helst. Men poenget er at jeg ikke ante hva de kunne finne på. Hvis noen av dem plutselig bestemte seg for å stake, kunne jeg ha tøffet meg forgjeves. Likevel gikk jeg selvsagt for stakeutfordringen. Muligheten for å kunne bli nevnt i samme åndedrag som Nansen ble for fristende. Så smalt det, og den eneste som ble skremt var meg. Men jeg kom meg da avgårde. Mange falt om rundt meg da vi passerte helvetesporten, men heldigvis kom jeg meg gjennom dødsfellen nok en gang. Den første halvannen mila gikk jeg ganske sakte. Dostilen var ikke det den engang var, og jeg savnet den kjære diagonalgangen. Men det kan være ganske interessant å slippe seg litt bakover i rekkene. Først kom alle de fortapte bakstreverne som gikk diagonal. Så begynte de tjukke å vise seg, før jeg kjente natoplank som banket mot bakskia. Da de som var kledd i skinn og brukte andor og langski viste seg på sida, syntes jeg ikke det var så interessant lenger. Ikke gikk det an å skremme dem med skjegg og ikke gikk de særlig fort. Jeg fant det lurest å avansere i feltet. Dette jobbet jeg med resten av rennet. Det er egentlig en ganske fin jobb. Kanskje ikke like fin som min egentlige jobb, for etter hvert som det gikk seg til, kjente jeg hvor utrolig mye jeg hadde igjen for å ha trent dostil på skutersetet i flere uker. Den som får betalt for å trene dostil er virkelig privilegert, tenkte jeg, og selvtilliten var upåklagelig. Men så skjedde det noe. Jeg nådde igjen en som hadde like lange staver som meg. Makan til komisk fremtoning har jeg knapt sett, og en mental bølgedal var uunngåelig. Men slik er det på lange skirenn, det går litt opp og ned, og tankene kan sveipe innom så mangt. Resten av turen tenkte jeg på hvordan konkurrentene kunne få plass til pålagt bekledning i en sekk på størrelse med en marsipantwist, hvordan akillessena til Erling Jevne kunne holde år etter år med verdens lengste og kraftigste fraspark, om jeg kunne ha igjen noen dødninghoder med vaskepulversmak fra Skarverennet for to år siden i lommene nederst på leggen på skidressen, om jeg kunne skylde på motvinden og om jeg egentlig hadde fått skremt noen i løpet av dagen. Til slutt var jeg i mål, fikk utdelt diplom og pokal og hørte på den evinnelige summinga om ski og smøring, form og kropp fra tusenvis av eksemplarer av det sære folkeslaget birkebeinere. Det var godt å komme seg unna og sette seg i bilen. Men det verket i kroppen. Jeg var utslitt. Det hadde kostet å kapre tiendeplassen i klassa som markerer inngangen til støvets alder, den hvor 40-tallet blinker i enden. Og det hadde kostet å bli historisk, som første engernesing som staket. Skranglinga i bilen var uutholdelig og jeg oppdaget at jeg hadde gjort en ørliten feilobservasjon da jeg forvekslet brune rustflekker med skinnende rosafarge. Men jeg satt igjen med en god og lykkelig følelse av å ha deltatt på et stort og bra arrangement. Følelsen kunne helt klart måle seg med den ene gangen jeg gikk Ljørarennet på kladdeføre i et slingrete skuterspor. Og jeg tenkte: «Fy flate, Birken er kult, ass! Makan til skirenn og manndomsprøve skal en lete lenge etter!»