Brann Stadion, Branns hjemmebane siden 1919. Se også www.brann.no. Sjekk inn på din iPhone eller smarttelefon! Det var Branns stifter Christen K. Gran som selv hadde ideen og tok initiativet til at Brann Stadion skulle bygges. Han var medlem av idrettsplasskomitéen i kommunen og foreslo kjøp av Fridalen som et fremtidig område for fotballbane og idrettsplass. Ideen ble visstnok mottatt med skuldertrekk i idrettsplasskomitéen, og Gran bestemte seg for å forsøke å realisere planen på en annen måte, nemlig ved at Brann skulle få sitt eget anlegg.

Brann la etter hvert inn et bud på 2500 kroner for et område i Fridalen, nærmere bestemt der hvor Haukelandsmyren lå. Eierne av området var et selskap som hadde kjøpt opp store eiendommer for å tjene penger på disse. Budet ble avvist, og etter lange forhandlinger måtte Branns forhandlere til slutt by hele 4500 kroner pr mål. De kjøpte først 30 mål, og etter hvert hele 80 mål.

En hovedårsak til at dette lot seg gjøre, var at Gran selv, sammen med en av de andre stifterne av klubben, Birger Gjestland, bidro med 30.000 kroner hver. Listen over andre private givere ble lang etter hvert, og spesielt byens skipsredere bidro.

Planene ble realisert i 1918 og Stadion åpnet året etter. Det skjedde 25. mai 1919 ved at Brann spilte åpningskamp mot det norske landslaget, intet mindre. Landslaget vant 6-2. Rapportene forteller at kampen ble spilt i "øse pøse plask" og at festen på Logen etterpå var minst like fuktig. "Den som sier han kom edru hjem er ikke sanndru", står det i Branns jubileumsbok fra 1938.

Til tross for pengegavene ved oppstarten hadde Stadion en gjeld på 275.000 kroner. Den var tyngende. Banen var bygd på Haukelandsmyren, og det ble dyrt å bygge og vedlikeholde en førsteklasses bane der. I 1927 ble det iverksatt en økonomisk redningsaksjon for å unngå at banken skulle overta anlegget. Og nok en gang valgte ulike private givere å stille opp for klubben.

Med åpningen av Brann Stadion fikk byen også en moderne friidrettsbane. Det var nemlig løpebane der også. Det gjorde at sterke utøvere både fra byen og andre deler av landet meldte seg inn i Brann.  Høsten 1927 ble det også satt opp "nogen ping-bong bord" i klubbhuset på Stadion, og det skapte aktivitet i lokalene på vinterstid også.

2. verdenskrig satte sine spor på Stadion ettersom aktiviteten ikke kunne pågå som normalt under okkupasjonen. Gressbanen var dårlig ved krigens slutt, løpebanen var heller ikke helt som den skulle og det var lekkasje i tribunetaket. På dette tidspunktet hadde kommunen overtatt anlegget, men mange kjempet for å få til et tilbakekjøp. Klubben hadde 800 medlemmer som hadde betalt sin kontingent i 1946, og arbeidet med å gjenreise både klubben og anlegget kom snart i gang igjen.

Ifølge Jan-Erik Larsen sin bok "Fra mål til ytterste fortvilelse" pågikk det arbeid med både utbedringer og påbygg på Stadion nærmest konstant. Når det var midler tilgjengelig forsøkte man å utvikle anlegget videre eller i hvert fall forhindre forfall.